Pekefingermoral og maktmennesker i vår andedam

                                         Kommentar Espen Ellingsen

Har det virkelig blitt sånn at det er menneskene i lokalsamfunnene med stor politisk, økonomisk og kulturell makt som definerer hva som kan sies og menes offentlig, og ikke?

Altså, hvilke temaer som kan debatteres offentlig, og hvilke temaer som er tabu?

Kan vi godta at et levende og godt lokalsamfunn tillater mennesker med samfunnsmakt eksempelvis å definere hva som er tillatt av satire og ironi i det offentlige ordskiftet?

Hva slags samfunn får vi da? Et samfunn uten fullstendig ytringsfrihet, uten respekt for andres meninger, blir ofte et dårlig samfunn.

Det er bare å se til land vi ikke ønsker å sammenlikne oss med. Selv har jeg i mange år vært kansellert og forsøkt hysjet ned av maktmennesker i samfunnet, utelukkende fordi jeg mener og debatterer ulike samfunnsspørsmål maktmennesker selv vil ha totalt eierskap til. Min stemme har vært til bry og til stor sjenanse. Jeg har kommet fram til en foreløpig konklusjon at altfor mange maktmennesker (politisk, økonomisk og kulturelt) i mitt eget samfunn har inntatt en illiberal holdning til samfunnskontrakten vi alle har inngått, ved å opptre smålig og gjerrig, ja beint fram frihetsfiendtlig, som ordet illiberal betyr.

I lang tid har jeg lest og forstått at mennesker med stor samfunnsmakt ønsker å begrense blant annet ytringsfriheten alle har, til å forklare, debattere og offentlig formidle, sine tanker og ideer på sine karakteristiske måter. Nevner noen at lokalpolitikere tar seg altfor godt betalt for politiske tillitsverv og styreverv gjennom politikken, rammes personen(e) av øyeblikkelig og unison motstand og kansellering fra tillitsvalgte med politisk makt og deres politiske kollegaer i lokalparlamentet.

Også journalister og redaktører i redaktørstyrte medier har fått kjenne dette på kroppen, og ønsker ofte ikke å grave i en politisk elites økonomiske fordeler. Det er visstnok ikke lov. Toppolitikere og toppbyråkrater og toppledere i offentlig og privat næringsliv, sammen med ledelsen i redaktørstyrte medier har gjennom mange år kjent hverandre og passer godt på hverandre. Holdningene deres gjennomsyres av pekefingermoral, både i kommentarer og hvem som slippes til når det ønskes i redaktørstyrte spalter.

Når vi alle ser hvordan forskjells-Norge er i ferd med å utvikle seg, har det ikke kommet meg for øre at verken journalister eller redaktører tar til motmæle mot forskjells-Norge som jo produseres av politikere og lokale parlamenter. Alle endringer, små som store, og som skjer i et samfunn, er politiske valg. Vedtatt av politikere etter tankeproduksjon og forarbeid av toppbyråkrater. Når journalister og redaktører anerkjenner at en hvilken som helst tillitsvalgt i et bystyre eller fylkesting kan tjene mellom en halv million og én million kroner årlig for et politisk tillitsverv som er utregnet å inneholde 20-50 prosent stilling, er det med på å skape det nye forskjells-Norge.

For ikke å glemme rådmenn og kvinner, kommunedirektører og toppbyråkrater som ofte tjener 2-3 ganger mer enn et par varme hender i eldreomsorgen. Hvorfor aksepterer den fjerde statsmakt som media skal være i samfunnslivet, slike fakta?

Gjennom mange år har lokale topptillitsvalgte fått lov til å boltre seg i redaktørstyrte medier, uten å bli stilt til ansvar, verken for sine holdninger eller for konsekvensene av sitt politiske prosjekt. Det har vært mange saker om mobbing av andre. Politikere har gitt seg selv og andre store fordeler gjennom politiske tillitsverv, og noen ganger har maktmennesker begått korrupte handlinger offentlig.

Hvorfor vil ikke redaktører og journalister i redaktørstyrte medier mene noe om dette samfunnsproblemet, og som jo også er med på å gjøre grøfta i forskjells-Norge dypere? Redaktører og kommentatorer i lokale medier omgår - ønsker ikke eller vil ikke eller tør ikke, ikke vet jeg - å sette fingeren på problemet, og grave i problemet, til pusset kommer ut.

Noen ganger har jeg lurt på hvorfor redaktører eller kommentator i redaktørstyrte lokalaviser ikke har bedt ulike tillitsvalgte og andre toppledere som har foretatt dårlige, eller kompromitterende, ja beint fram korrupte, handlinger, om å forlate sin post. Be dem på lederplass fratre stillingen eller det politiske tillitsvervet har jeg ennå til gode å se, høre eller lese om i lokalpressen.

Handler det om at toppledelsen i redaktørstyrte medier anerkjenner, og kjenner seg igjen i, holdningene og tankesettet til andre toppledere og maktmennesker i samfunnet?Når den fjerde statsmakt ikke er sitt ansvar bevisst, uthuler maktmennesker samfunnsinstitusjonene, og gir oss et dypere forskjells-Norge. Det mens redaktørstyrt media sitter på sidelinja og kun observerer?Jeg oppfatter den nye samfunnsorden at også media, som fra innbyggernes skattepenger overføres mange hundre millioner kroner årlig i pressestøtte for å følge med på å holde maktmennesker i ørene, også har inntatt en pekefingermoral som holdning overfor folk og stemmer de misliker i det offentlige ordskiftet. Sier man eller mener man noe som ikke er et allment, godkjent tema i samfunnet, er redaktører og kommentatorer i redaktørstyrte medier ofte de første til å løfte pekefingeren og påpeke det moralske «lovbruddet» og kansellere disse stemmene.

Og, da er det vanskelig for et samfunn og deres mange ulike aktører og stemmer, å krympe gapet mellom fattig og rik i et økende forskjells-Norge. Laget av og for våre fremste politisk tillitsvalgte som sjelden blir sett i korta, eller ristet hardt i, av den fjerde statsmakt.