Hvorfor er dagpenger på Nav ikke bra nok for avgåtte ordførere?
Det er politikerne selv som vedtar og utvikler velferdsmodellen i Norge. Hvis denne vedtatte modellen der Nav er selve navet for folk uten arbeid ikke er god nok for toppolitikerne, hvorfor er denne modellen da god nok for alle andre?
Kommentar Espen Ellingsen
Etterlønn for politikere bør også gi etterlønn for alle prosjektansatte i stat og kommuner og i privat næringsliv. Det er spesielt å bivåne toppolitikere i kommuner og på stortinget som gjennom politiske vedtak de selv har vært med å stemme fram, gir seg selv og sine kollegaer etterlønn andre bare kan drømme om.
I kommunestyrer i Telemark fylke og i andre fylker, og særskilt på stortinget, er etterlønn et skattet og svært populært gode for toppolitikere som mister sin politiske posisjon etter valg. Gjennom tiår med oppgradering av godtgjørelsesreglementet i kommuner og på stortinget, kan de fleste ordførere og stortingspolitikere i dag nyte godt av etterlønnen de selv har vært med å bestemme. I Telemark sitter i skrivende stund en rekke ordførere som har mistet sin godt betalte politiske posisjon og håver inn alt fra 100 000 kroner til 300 000 kroner i etterlønn for tre måneder, alt ettersom hva politikerne selv i parlamentet har bestemt og inntekten de har hatt som ordfører.
Ikke at ordførere som gjennom en eller flere valgperioder har gjort et godt stykke demokratisk arbeid for velgerne ikke fortjener etterlønn, men slike politiske etterlønninger profitterer kun politikere, toppbyråkrater og direktører. Ikke vanlige folk som mister sin prosjektjobb, eller ordinære jobb for den saks skyld, etter avtalens utløp. Vanlige folk må påse at tidsrommet mellom to jobber ikke blir for lang, grunnet tap av arbeidsinntekt, for å slippe den tunge veien til Nav og søke om dagpenger i påvente av nytt arbeid.
I Telemark kjenner jeg til at flere ordførere som mistet «jobben» går over i pensjonistenes rekker, og likevel innvilges etterlønn før pensjonen tas ut. Flere ordførere var ikke i fast arbeid før de ble folkevalgte og ordfører, og tapte dermed heller ikke en jobb.
Det ser ut til at etterlønn er noe alle ordførere kan søke på og innvilges, uavhengig av deres arbeidsposisjon både før de ble folkevalgt, og etter at de mistet sin posisjon og eventuelt går inn i pensjonistenes rekker.
Skal man følge denne politiske tankerekken, bør nå partene i arbeidslivet komme sammen og samarbeide om etterlønn til alle i arbeidsfør alder. Det om man slutter før tiden og blir pensjonist, skal over i en annen jobb på lang sikt eller om man aldri har vært i ordinært arbeid før man ble folkevalgt.
Byrådsleder for Arbeiderpartiet i Oslo, Raymond Johansen, har jobb å gå til, likevel søkte han om etterlønn og ble bevilget 400 000 kroner over tre måneders som etterlønn. Før han ble byrådsleder var han ikke i det ordinære arbeidslivet, han jobbet politisk for Arbeiderpartiet.
Et annet eksempel er Arbeiderpartiets Skiens ordfører Hedda Foss Five som ble innvilget i underkant av 300 000 kroner som etterlønn i tre måneder. Hun var ikke i ordinært arbeid før hun ble ordfører. Arbeiderpartiets avgåtte ordfører i Bamble, Hallgeir Kjeldal, har blitt pensjonist, likevel ble han innvilget en saftig etterlønn i to måneder.
Hva er så galt for toppolitikere å ta turen innom Nav og melde seg arbeidsledig og søke dagpenger i påvente av nytt arbeid, når alle andre må det?
Bør det fortsatt være en etterlønnsregel som kun gjelder avgåtte toppolitikere, og en annen for alle andre arbeidstakere?
Det er politikerne selv som vedtar og utvikler velferdsmodellen i Norge. Hvis denne vedtatte modellen der Nav er selve navet for folk uten arbeid ikke er god nok for toppolitikerne, hvorfor er da denne modellen god nok for alle andre?